Hun skriver like godt om sterke kvinneskikkelser som om brytninger mellom et tradisjonelt og moderne liv. Men den sterke kjærlighetshistorien mellom Solveig og Robert Levin har et illevarslende bakteppe.

 

I Europa vinner jødehatet terreng. I november 1939 får de datteren Mona. Ikke lenge etter kommer krigen til Norge.

 

Artikkel kommer snart!

 

 

RUTH MAIER

Solveig og Robert Levin med datter Mona. FOTO Privat

I SPENT MY  YOUTH IN NORWAY

A NEW CATEGORY

OF REFUGEES

 

emerged in the wake of World War II: Jewish displaced persons, from the Nazi concentration camps or from wartime hiding. It is estimated that there were about 250,000 Jewish displaced persons (DP's) at the war's end.

 

For full story, please click here

Moren Solveig, Mona og lillesøoster Sidsel,. FOTO Privat

CISSY KLEIN
EDITH RABINOWITZ

 

Dreams and the meaning of dreams, short prose and poetry increasingly dominate Ruth’s diaries. She finally gets her own place in Dalsbergstien 3 in Oslo, a hospice for young women called “Home of Angels”.

 

She starts modeling for the sculptor Gustav Vigeland a sculpture that would later be called “Surprised”. Ruth writes about the artist: “His hands are still young. But it is my impression that he is not a wise man.” “Surprised” was kept as a figure in plaster in the Vigeland museum till 2002 when it was cast in bronze and installed in the park.

 

For full story, click here

CISSY KLEIN

Jødisk museum Trondheim.

Rebekka var 27 da Ruth kom til verden i 1940, og hun og hennes 25 år eldre ektemann Sellik traff hverandre på et relativt sent tidspunkt i livet. Sakolsky var 52 år gammel da han endelig ble far, og stor var gleden da lille Ruth kom til verden. Rebekka noterte ivrig i "barnets fotoalbum".

Da Ruth ble glad, brukte hun ifølge dagboken å uttrykke dette med ordene «babba-æ-babba». Rebekka skriver også om hvor bekymret hun var da en vaksine førte til at Ruth fikk høy feber og om datterens første skritt. Det ble også behørig notert da faren ble arrestert. Ruth rakk ikke engang å bli ett år før det skjedde.

 

Les hele historien her

 

 

 

 

 

Betzy has a rare combination of a temperament of someone local (Trøndelag) in language and thought, yet at the same time having an approach of an outsider. Her story is indeed a different story.

 

Betzy is one of the last remaining voices who can bear witness of ethnic and religious persecution in Norway.  Her story is also unique in that it deals with the relationship between a Jew and a Christian. 

 

 

A ROOM WITHOUT A VIEW Part I read article

 

A ROOM WITHOUT A VIEW Part II read article

“I live in this little room with view of the backyard, a yellow railing seen through the window, no view at all. It is very quiet here.

 

A small bookshelf stands by the bed. It is dark and the ceiling lamp is a white hospice lamp that gives no illumination. Gunvor shows up every so often wearing her gray coat. I read. I read a lot now."

BETTY ROSENBERG
REBEKKA OG RUTH SAKOLSKY

 

 

Jeg er født og oppvokst i Trondheim. Faren min kommer fra Litauen og kom til Trondheim da han var 19 år. Moren min kommer fra Latvia. Hun er ni år yngre enn far. Begge snakker litt annerledes enn meg, som har vokst opp her.

 

Først bodde de i Narvik men flyttet senere til Trondheim hvor de drev butikk i Thomas Angells gate.

 

Storebroren min, Abraham, og jeg klarer oss fint likevel, for vi er vant til at mor og far er borte om dagene. Butikken vår heter Såpemagasinet og ligger i Thomas Angells gate. Der selger de alt mulig. Først og fremst selger de mange typer såpe, selvsagt, og sakser, kammer, diademer og mye annet. Av og til er jeg og veninnen min Kitty på besøk der. For faren til Kitty har butikk like ved og bakgården til de to butikkene våre er felles. Der i bakgården finner vi på mye rart sammen. Vi hopper tau og paradis, og så samler vi på ting.

 

Jeg er en vanlig skolejente som er ganske nøye med skolearbeidet. Jeg går på Kalvskinnet skole. Men fordi det er krig er klasserommet vårt flyttet til Husmorskolen i Dronningens gate.

 

Jeg går med skjørt og strømper. Ofte har jeg på en rutete drakt som jeg er veldig glad i. Og så har jeg en rød kåpe og skoleveske.

 

Det er krig og far og Abraham kan bli tatt til fange. Vi er svært redde, alle sammen. Her om dagen satt venninnen min Rut og jeg på en benk på Museumsplass. Så kom det to tyske soldater ruslende. Vi lurte på om vi skulle flytte oss eller om vi skulle late som ingenting. Vi ble sittende. Tyskerne gikk rett forbi.

 

Ja, nå blir det ille for far og Abraham, sa jeg til Rut."

 

Artikkel kommer snart

 

In the early summer of 1939 Edith met a young and handsome man named Hans Reichwald, an Austrian refugee, just two years older than herself, in Stavanger, Norway. It is likely that Moritz Rabinowitz--had a hand in the game because he had befriended his uncle.

 

Already in July, there were rumors of marriage. Edith married Hans Reichwald in Bergen, 21. November 1939. They were undoubtedly very fond of each other, but they entered into not only marriage for love, but also for practical reasons.

 

Together they had son Harry, born in 1940.

 

By 1942, the widower Moritz Rabinowitz's family in Norway consisted of his daughter Edith, son-in-law Hans, grandson Harry, and sister-in-law Rosa, who was married to his brother Hermann. None of these would survive the Holocaust.

 

Article coming soon!

Rebekka Sakolsky med Ruth

BLOG @
NORWAY

 

 

 

A sculpture of Gustav Vigeland, which until a decade ago had been left in been in plaster in the Vigeland Museum's basement, has been placed in the Vigeland Sculpture Park in Oslo. It is called "Surprised" and was created in 1942.

 

"Surprised" is one of Gustav Vigeland's last sculptures to be part of the Vigeland Sculpture Park. It was cast in bronze.

 

Gustav Vigeland used as a pose a young Jewish refugee from Vienna, Ruth Maier. Maier studied art and wrote literary texts.

 

The sculpture is called "Surprised" because Maier was surprised when she was modelling for Vigeland, other people entered the studio, and she tried to hide them by using the hands, hence the slightly forward leaning pose


Six months after she had been modeling, she was sent to model Auschwitz and killed.

 

 

I november 1942 flykter en mor med sin lille datter over grensen til Sverige. De forlater et land der de har mistet alt: Eiendom, innbo og borgerrettigheter.

 

Noen dager før har M/S Donau forlatt kaien i Oslo. Far Robert Levin har gått i dekning. Moren Solveig Levin vet ikke om hun noensinne kommer til å se sin mann igjen. 

 

Men historien begynner lenge før. Med varme, kløkt og blikk for livets små og store detaljer, tegner Mona Levin opp et stort lerret av jødisk familieliv fra Litauen til Oslo.

The conversations between Betzy Rosenberg (Haug Rønning) (1919 – 2004) and her physician Artis started in 1999 after several years of hesitation. She had a strong reluctance to making her story known. She wanted to keep the story between her and her deceased husband private, saying that “the sorrow is ours.”  With time however, she started writing down stories that she in time decided to share.

Sculpture by Gustav Vigeland

"Jeg heter Cissi Klein og er ei jente på 13 år. Jeg kommer fra en jødisk familie, men det skiller meg ikke mye fra de andre jentene jeg kjenner.

 

Håret mitt er svart og øynene brune. Jeg er glad i å spille kanonball. Det gjør vi nesten hver kveld, vi ungene på Museumsplass.

 

Det er her jeg bor. Og det er rundt her vi leker. Jeg har mange gode venner. En av dem heter Rut. En annen heter Kitty. Vi leker mye sammen, for jeg er mye ute. Foreldrene mine arbeider hele dagen i butikken. Der er de fra klokken ni om morgenen til åtte om kvelden. 

Edith Rabinowitz was the daughter of a Norwegian retail merchant based in the city of Haugesund, Moritz Rabinowitz, memorialized for his humanitarian outlook and contribution to his city.

 

Rabinowitz married Johanne Goldberg, the daughter of Salomon Goldberg who founded the  Friedenstempel in Berlin. They had one child, Edith, born in 1918.

 

Edith was featured a sweet and a cordial young lady, but she was also spoiled by her father. She was very beautiful in many ways.  Edith got very good grades at school, and even though she was a Jew, the parents had not applied for exemption from religious studies at school, maybe because they would not make her feel different.

MONA LEVIN: MIN MORS HISTORIE